45

jeg har lekser og til og med gruppearbeid som venter på meg. men jeg klarer ikke konsentrere meg...

jeg er så lei at jeg tror jeg snart går på veggen. klarer ikke tenke på annet. trodde aldri jeg skulle oppleve dette flere ganger i livet. i alle fall ikke før jeg ble voksen og bodde for meg selv et annet sted i en annen verden. jeg trodde forrige gang skulle bli den siste, men nå holder det altså på å skje igjen. det er ikke akkurat offisielt enda, men jeg vet det skjer. det rakner, det har gjort det ei god stund, men først de siste par ukene har man kunnet sett det. trådene rakner, saumen splittes opp og ting dras fra hverandre. sist gang det skjedde trodde jeg livet var over, det var i alle fall sånn det kjentes ut. har aldri hatt det så fælt i hele mitt liv, ikke da oldeforeldrene mine døde en gang. jeg tenker fortsatt på det hver dag, selv om det er mange år siden nå. kontakten var der ei stund etter det skjedde, men nå er det mindre og mindre. savner det som var så sinnsykt. jeg vet det ikke blir like fælt denne gangen, men fælt blir det. kontakten kommer til å bli brutt mye fortere enn sist, det er i alle fall sikkert.

vet også at om dette faktisk skjer, kommer jeg ikke til å klare å tenke på annet enn at det er synd på meg selv i laang tid framover. ååh, elsker livet!